Skal vi gjøre barna våre til et offer?

Det snakkes mye om hvordan samfunnet kan forbedre seg for at alle skal inkluderes og at alle skal ha det bra. Det er selvsagt flott, og jeg ser mange områder hvor verden er mer inkluderende og bra enn hva den var da jeg vokste opp. Vi satt f.eks. i ring hver fredag i klassen min og alle skulle fortelle om hva de to mest bråkete barna i klassen hadde gjort galt i uken som gikk. Da fortalte vi gjerne om alle bittesmå hendelser som vi kunne komme på og som vi sikkert aldri hadde tenkt så mye over hvis det ikke var for at dette var et fokusområde. Sikkert veldig hyggelig for de to som satt der i gapestokken! Vi pleide vel også alltid å dele lag i gymmen ved at to stykk valgte hvem de ville ha på laget sitt. Helt sikkert gøy for de som alltid ble valgt sist fordi de ikke var så gode i ballsport!

Men en ting jeg kanskje synes at vi var flinkere til før var til å lære oss at livet ikke alltid er rosenrødt. Jeg leser stadig historier som deles på nettet hvor jeg tenker at foreldrene ubevisst gjør barna sine til offer. Det er dessverre sånn at uansett om vi liker det eller ikke, så kommer barna våre til å oppleve kjipe ting. De kommer alltid til å treffe noen barn som snakker nedsettende til dem om et eller annet, enten det er at de har feil sparkesykkel, at de snakker rart, at de har feil farge på jakka si, at de har feil farge på håret sitt, at de har lite kule sko, at de har barnslig ryggsekk, at de kommer fra feil plass i landet eller at de kommer fra et annet land. Barn vil alltid finne noe å kunne erte hverandre med, og jeg er ganske sikker på at uansett hvor hardt vi jobber så vil det alltid være noen barn som er ute etter å være kjipe mot andre barn. Så en viktig jobb for oss foreldre (i tillegg til å jobbe for at våre egne barn er inkluderende og greie med de andre barna) er jo å ruste barna våre til å møte kjipe ting!

Vi skal selvsagt ikke si at barna våre må gå igjennom livet og finne seg i alt av dritt fra andre, men vi skal heller ikke la de tro at de kan gå igjennom livet som en prins eller prinsesse som aldri vil oppleve noe kjipt. Hvis sønnen din hadde kommet hjem og fortalt at noen på skolen har kalt bilen vår for en drittbil og spurt om hvorfor de sier sånn, så kan man jo velge å svare på flere måter. Man kan f.eks. si: «Ja, de som har mye penger og kule biler de liker gjerne å gni det inn at vi ikke har nok penger til like kul bil som dem! Husk at du alltid er gullgutten min, og mamma skal passe på at du aldri blir nedverdiget på den måten av de svina der igjen!!». Eller så kan man velge å si: «Drittbil?? Bilen vår er jo superkul! Haha, de visste sikkert ikke at vi til og med har glasstak i den. Noen sier sånne ting bare for å erte vet du, det skal man ikke bry seg noe om!».

Altså, det var kanskje ikke det beste eksempelet, men dere skjønte kanskje poenget mitt?? Man kan jo velge å legge det frem for barnet som at det ikke er noe å bry seg om, eller så kan man legge det frem på en sånn måte at barnet føler seg enda mer krenket enn hva det gjorde i utgangspunktet. Personlig så har jeg troen på at det er bedre å bagatellisere sånne ting enn å hause det opp og lage noe mye større ut av det. Og med det så mener jeg selvsagt ikke at vi skal bagatellisere det hvis vi opplever at barnet vårt mobbes på skolen, men vi trenger heller ikke å la barnet vårt tro at det er et mobbeoffer fordi de ikke har blitt invitert med på kino av to venninner en fredags kveld..

Del gjerne

2 thoughts on “Skal vi gjøre barna våre til et offer?

  1. Takk for et klokt og reflektert innlegg, Mona.
    Ja, livet er litt kjipt i blant, og det kan vi heller ruste ungene til å klare å takle.

    Klem fra pedagogHilde 😉

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *